Når Kawasaki introduserte sin første trippel sylindret 2-takts i 1968 / 9, H1 Mach 111, tok det motorsykkelen verden med storm.
På slutten av sekstitallet, var motorsykkelen industrien i en tilstand av flux. Markedet hadde vært lenge dominert av de kjente navnene, og noen, slik som Harley Davidson , Triumph og Norton , hadde vært rundt fra tidlig på 1900-tallet . For ytelse, hadde disse selskapene produserte middels til stor kapasitet 4-taktere . Men, som med den internasjonale motorsykkel racing scene, mindre, lettere, 2-takts hadde overrasket over de store produsentene og tok over.
Hvis de etablerte produsenter var overrasket over hastigheten på den nye 2-taktere, som for eksempel Yamahas R3 350 cc parallell twin, ble de helt blindsided av Kawasaki tremannsrom. For street bike ytelse, var H1 uovertruffen; minst like langt som akselerasjon var bekymret. Men selv om H1 kunne fullføre ¼ mil på 12,96 sekunder med en terminal hastighet på 100,7 mph, falt dens kjøreegenskaper og bremser kort av konkurrentenes maskiner.
Unike funksjoner på tidlig H1 maskinene inkludert CDI (Capacitor Discharge Ignition) og tre separate eksosanlegg. Utformingen av lyddempere var minner om MV Agusta 3 sylindret Grand Prix syklistene av tiden, men på motsatt side av sykkelen.
Den H2 Mach 1V
Etter suksessen med 500 cc versjonen, utgitt Kawasaki en rekke tripler i 1972, herunder: S1 Mach 1 (250 cc), den S2 Mach 11 (350 ccm) og en 750 cc versjonen, H2 Mach 1V, for å utfylle 500 cc H1.
Selv om H1 og H2 var kjent for akselerasjon, de ble også beryktet for sin dårlige kjøreegenskaper. Så ille var håndtering på denne sykkelen at det ble kjent som enken maker (ikke et kallenavn Kawasaki ønsket for en av deres maskiner!).
Ett av problemene med håndtering på H1 og H2 var deres tendens til å trekke wheelies. Ikke bare kan disse maskinene lett akselerere sin forhjulene opp i luften, kunne de lett gjøre det å reise på over 100 mph! Få ryttere var i stand til å håndtere dette fenomenet, spesielt ved høye hastigheter, med det resultat at mange ryttere ble skadet (eller verre) på disse syklene. Resultatet var at forsikringspremier for H1 og H2 begynte å øke betraktelig, noe som til slutt påvirket salget.
Racing Suksess
Å fremme sine street sykler inngikk Kawasaki ulike nasjonale og internasjonale motorsykkel løp. Lagene var generelt støttet av sine nasjonale distributører. Ett bestemt land med en sterk racing arv var Storbritannia. Med støtte fra Kawasaki Motors Storbritannia., Ryttere Mick Grant og Barry Ditchburn plasserte første og andreplass i Storbritannias prestisjetunge MCN (Motor Cycle News) Superbike serien i 1975 med rase versjon av H2 750-ccm sykkel.
Under 70s motorsykkel produsenter ble stadig under økende press fra ulike regjeringer å kutte utslippene fra sine motorsykler. Dette presset til slutt førte til 2-takter som blir avviklet fra de fleste produsenter 'line-ups.
I USA var KH 500 (en videreutvikling av den originale H1) som tilbys for salg for det siste året i 1976. Den endelige modellen ble kodet A8. Imidlertid var KH 250 solgte til 1977 (modell B2) og KH400 til 1978 (modell A5). I Europa ble KH serie 250 og 400 cc maskiner tilgjengelig før 1980.
Populære Collectors Bike
I dag triple sylinder Kawasakis er svært populære blant samlere. Prisene varierer betydelig avhengig av sjeldenhet av en bestemt modell. For eksempel, en 1969 H1 500 Mach 111 i god original stand er verdsatt til rundt $ 10 000, mens en KH500 (modell A8) fra 1976 er verdsatt til $ 5.000.
For restorers, deler til Kawasaki er relativt enkle å finne. Det finnes også noen få private forhandlere som spesialiserer seg på trippel sylinderen sykler. I tillegg finnes det en rekke nettsteder dedikert til Kawasaki tremannsrom.